Hvilke sider ved deg holder du tilbake?

Så kommer kvelden der du egentlig er tom. Noen spør hvordan det går, og du hører deg selv si det går fint. Stemmen er lett. Ingen merker noe.

Etterpå sitter du der og lurer på hvorfor du ikke bare sa det som det var.

Vi lærte tidlig hvem vi burde være

Som barn trenger vi å høre til. Derfor tilpasser vi oss, lenge før vi vet at vi gjør det.

Kanskje fikk du mest ros når du klarte deg selv. Kanskje ble det kaldt i rommet når du var sint eller sa imot. Eller kanskje var det rett og slett tryggest å ikke kreve så mye.

Du ble den flinke, den snille eller den sterke. Den som ikke lagde trøbbel.

Etter hvert ble dette "deg".

Men hvor ble det av resten?

Temperamentet du ikke fikk vise. Behovene du la bort. Den delen av deg som også ville bli tatt vare på.

Psykiateren Carl Gustav Jung kalte dette skyggen. Det er de sidene vi har lært å gjemme, både det vi skammer oss over og det gode vi aldri har turt å bruke. Gleden, kraften, lysten til å ta plass.

Den sterke kvinnen som aldri ber om hjelp, bærer ofte på en stor lengsel etter å slippe taket. Bare for en stund. La noen andre ta over.

Den snille kjenner hva alle andre trenger før de har sagt det. Hun har ofte et skjult sinne i seg som hun knapt tør å kjenne på. En tydelighet. Et nei uten å måtte unnskylde seg.

Hva skjer med de sidene som aldri har fått plass.

Tenk på mennesker du beundrer. Det kan være de som sier hva de mener uten å pakke det inn, som setter en grense og lar den stå, eller som tar imot ros uten å bortforklare den. Det kan også være de som ber om hjelp uten å skamme seg.

Hva skjer i deg når du møter dem? Blir du inspirert? Irritert? Kanskje misunnelig?

Det du beundrer hos andre, peker ofte mot noe du selv lengter etter å få uttrykke. Det du irriterer deg over, kan noen ganger være noe du en gang lærte at du ikke fikk lov til å være. 

Reaksjonene dine er viktige spor og har mye informasjon i seg. 

Strategiene dine har en funksjon enten du er bevisst på de eller ei. Kanskje var det klokt å være stille. Kanskje måtte du være den sterke fordi ingen andre var det.

Du gjorde det fordi det var det tryggeste du kunne gjøre. 

Men trenger du egentlig å leve etter de samme reglene og mønstrene nå?

Du kan være omsorgsfull og sette grenser. Du kan være sterk og likevel be om hjelp. Du kan være selvstendig og samtidig ønske at noen tar vare på deg.

Du trenger ikke velge bort deler av deg selv for å føle deg hel. Men mønstrene har en tendens til å sabotere. 

Du kan bestemme deg for å si nei, og likevel kjenne den dårlige samvittigheten komme krypende. 

Du kan vite at du er verdt noe uten å prestere, og likevel bli urolig den dagen du ikke leverer.

Du kan ha øvd på hva du skal si. Så står du der, og ordene er borte.

Mønsteret sitter ofte dypt. De sitter i kroppen, i nervesystemet, som en gang lærte at dette var farlig, og som reagerer før du rekker å tenke. Uansett hvor godt du har forstått hvor det kommer fra.

Kroppen din har lært å beskytte deg. Den gir ikke slipp bare fordi hodet har skjønt det.

Det er derfor jeg har utviklet Triggerfri-metoden. Her går vi til det som holder reaksjonen i gang, der den faktisk sitter. Når det slipper, trenger du ikke lenger kjempe mot deg selv for å si nei. Nei-et kan komme naturlig. 

Hvem ville du vært hvis du ikke lenger var redd for å skuffe noen?

Kanskje er det på tide å finne ut av det.