Hvem sitter på tribunen - i hodet ditt?

Om frykten for hva andre tenker om deg, frykten for å dumme deg ut, og hvorfor du blir stille når du egentlig har noe å si.

Du sitter rundt lunsjbordet på jobben. Samtalen går over på noe du har en tydelig mening om. Du kjenner den helt opp i halsen.

Så sier du: Ja, det er jo mange sider ved det.

Alle nikker. Samtalen går videre.

Og du sitter igjen med setningen du ikke sa, resten av dagen.

Du snakker til noen som ikke er der

Når vi holder oss tilbake, tror vi at det handler om menneskene rundt bordet. Om kollegaene i møtet.

Men det kan være nyttig å se litt nærmere på hvem du egentlig er redd for skal se deg.

For mange er det noen helt andre. Læreren som sukket da du svarte feil. Venninnene som himlet med øynene. Klassen på ungdomsskolen som lo litt for lenge.

Disse har ofte fått faste plasser på tribunen din. Og de følger med på alt du gjør, uten at du merker det.

Frykten for å bli sett og vurdert mens du prøver

Hva om de ler? Hva om de synes jeg tar feil? Hva om de tenker at jeg prøver å vise meg frem?

Barn øver foran andre hele dagen. De faller, prøver igjen og spør om ting alle andre vet.

Som voksne slutter vi med det. Vi skal liksom kunne ting allerede.

Og så kommer livet og gjør oss til nybegynnere igjen. En ny jobb etter mange år. Et liv alene etter skilsmissen. En drøm du endelig vil ta på alvor, midt i femtiårene.

Da kjennes det plutselig risikabelt å bli sett mens du ikke kan ennå. Det føles tryggere å la være å spørre. Å vente med å melde deg på. Å holde tankene for deg selv til du er helt sikker.

Stillheten koster ofte mye mer enn feilen ville gjort. Men du merker ikke regningen med én gang.

Frykten for hva andre tenker om deg

Hva om de ikke liker den ekte meg? Hva om de snur ryggen til meg?

Så du tilpasser deg. Leser rommet før du åpner munnen. Justerer deg litt her og litt der, så ingen skal kjenne på ubehag.

Mange er så gode på dette at de ikke lenger merker at de gjør det. Det har blitt en måte å være til stede på.

Men her er det noe som sjelden blir sagt: Den som alltid tilpasser seg, blir ofte den de andre føler at de kjenner minst.

Folk liker deg. Men de kommer ikke helt inn på deg. For det er vanskelig å bli nær noen som alltid er enig, alltid stiller opp og aldri har behov for noe.

Du skjuler deg for å bli likt. Og ender opp med å bli likt for noe som ikke helt er deg.

De fleste tenker mindre på deg enn du tror

Det er en lettelse å vite. Folk rundt deg er stort sett opptatt av sin egen tribune. Hvordan de selv fremstår. Om de sa noe dumt i stad.

Likevel hjelper det sjelden når du sitter der med en mening i halsen. Du kan vite det godt. Knuten sitter der likevel.

Det er fordi tribunen sitter i kroppen, ikke i logikken. Den ble bygget en gang da det faktisk var lurt å passe på hva andre tenkte. Da det å bli ledd av eller avvist kjentes som å miste tryggheten sin.

Når du tømmer tribunen

I Triggerfri-metoden spør jeg ofte: Hvem er det du egentlig er redd for skal se deg? Svaret overrasker mange. Det er sjelden menneskene i rommet.

Så jobber vi med det som fortsatt holder de gamle ansiktene på plass, der det sitter, i kroppen og det ubevisste. Du kan fortsatt bry deg om andre og være varm, hensynsfull og lydhør.

Forskjellen er at du velger det selv. Du tar hensyn fordi du vil, og ikke fordi kroppen frykter hva som skjer hvis du lar være.

Et spørsmål til deg

Tenk på neste møte, middag eller samtale der du vet at du kommer til å holde igjen.

Hvem sitter på tribunen da?

Kanskje er det på tide å finne ut av det.

I boken min, Triggerfri, skriver jeg mer om hvorfor gamle reaksjoner fortsatt styrer oss, og hvordan de kan slippe taket.