Det du ikke ser, er det som styrer deg

Du er utrolig god til å forstå andre. Du ser raskt hvorfor venninnen din reagerer som hun gjør.

Du forstår hvorfor hun blir sint, hvorfor hun trekker seg unna, hvorfor hun havner i de samme situasjonene om og om igjen.

Men når det gjelder deg selv?

Da blir det plutselig mye vanskeligere.

For hvordan skal du kunne se det som styrer deg, når du ser verden gjennom akkurat det systemet som styrer deg? Det er litt som å prøve å se dine egne briller uten å ta dem av.

Men jeg kjenner jo meg selv.

Det gjør du sikkert. Du har kanskje brukt år på å forstå deg selv. Lest bøkene. Gått i terapi. Tatt kurs. Reflektert. Meditert. Jobbet med deg selv.

Du vet kanskje godt at du blir sint når du føler deg avvist. At du blir urolig når noen trekker seg unna. At du begynner å forklare deg når noen kritiserer deg. At du alltid må være flink, sterk, ha kontroll.

Du vet det. Og likevel skjer det igjen. Noen sier noe. Noen gjør noe. Og plutselig er du der, i den samme følelsen, den samme tankerekken, den samme klumpen i magen. Det samme behovet for å forsvare deg, trekke deg unna, gjøre deg til lags, kontrollere, eller få den andre til å forstå.

Etterpå tenker du kanskje:

Hvorfor reagerte jeg sånn igjen?

Det er her det blir interessant. For kanskje er ikke problemet at du ikke forstår deg selv. Kanskje er problemet at du prøver å forstå deg selv fra innsiden av det samme systemet som skaper reaksjonen.

Vi ser verden gjennom vårt eget filter

Vi mennesker opplever ikke bare det som skjer. Vi tolker det som skjer.

En kollega svarer ikke på en melding. Én tenker: Hun har sikkert mye å gjøre. En annen: Hun er irritert på meg. En tredje: Jeg har gjort noe galt.

Samme hendelse. Tre helt forskjellige opplevelser. Og for hver av dem kjennes det helt sant.

Vi møter ikke verden nøytralt. Vi møter den gjennom det vi allerede har med oss: tidligere erfaringer, overbevisninger, følelser, forventninger, minner. Og ikke minst det kroppen vår har lært å være oppmerksom på.

Det betyr at du kan gå inn i en situasjon og se noe helt annet enn det en annen person ser. Ikke fordi du lyver for deg selv. Ikke fordi du er vanskelig. Ikke fordi du overdriver med vilje.

Men fordi det indre systemet ditt forteller deg hva det tror det ser.

Derfor er det så vanskelig å oppdage sitt eget mønster

Har du lært at avvisning er farlig, kan du bli ekstremt god til å oppdage tegn på avvisning. Et blikk. En annen tone. En melding som er kortere enn vanlig. En dør som lukkes litt hardere. Et menneske som trenger litt avstand.

Du legger merke til det. Kanskje før alle andre.

Jeg visste det, tenker du.

Men det du kanskje ikke ser, er at du har et system som leter etter bevis på det du allerede forventer. Og da ender du opp med å bekrefte din egen virkelighet, igjen og igjen. Ikke fordi du ønsker det. Men fordi du ikke ser at du gjør det.

Det er dette som fascinerer meg med mønstrene våre: det som føles som sannheten, kan også være et gammelt mønster som forteller deg hvordan du skal forstå det som skjer.

Derfor er selvinnsikt ikke alltid nok

Dette er kanskje litt provoserende å si: du kan forstå deg selv veldig godt, og fortsatt være styrt av gamle reaksjonsmønstre.

Forståelse skjer i hodet. Men triggere sitter ikke bare i hodet.

Du kan vite at du ikke trenger å bli redd når noen blir sinte. Du kan vite at partneren din ikke er i ferd med å forlate deg fordi han trenger litt tid alene. Du kan vite at en kritisk kommentar ikke betyr at du er mislykket.

Og likevel kan kroppen reagere før du rekker å tenke. Hjertet slår fortere. Magen knyter seg. Du blir sint, trekker deg, eller begynner å forklare.

Du vet bedre. Kroppen gjør det likevel.

Det betyr ikke at det er noe galt med deg. Det betyr bare at det finnes noe i deg som fortsatt kobler denne situasjonen til noe som oppleves viktig, farlig eller truende.

Her mener jeg vi må gå litt dypere

Jeg tror ikke alltid løsningen er å bli enda flinkere til å analysere seg selv. Noen ganger har du analysert nok. Du vet hvorfor du reagerer. Kanskje vet du til og med hvor det startet.

Men spørsmålet er et annet: hvorfor har reaksjonen fortsatt kraft? Hva er det som fortsatt ligger koblet sammen? Hva er det kroppen din fortsatt tror? Hva er det det ubevisste systemet ditt fortsatt prøver å beskytte deg mot?

Det er ofte her arbeidet blir interessant. For når vi finner det som ligger under reaksjonen, kan vi begynne å jobbe med selve mønsteret. Ikke bare med hvordan du skal håndtere det.

Du trenger ikke bli flinkere til å leve med triggerne dine

Dette er noe av det viktigste jeg ønsker å formidle gjennom Triggerfri.

Jeg ønsker ikke at du skal bli ekspert på å håndtere triggerne dine. At du skal lære deg ti nye teknikker for å roe deg ned når du blir trigget. Telle til ti. Puste. Telle baklengs. Si til deg selv at det ikke er farlig.

Det kan selvfølgelig være nyttig. Men jeg vil stille et annet spørsmål:

Hva om du ikke trenger å reagere på samme måte lenger?

Hva om det som tidligere satte i gang hele reaksjonsrekken, bare blir en situasjon? Noen sier noe. Du hører det. Du kjenner etter.

Og det er stille.

Ingen klump i magen. Ingen trang til å forsvare deg. Ingen indre kamp.

Bare: Ok.

Det er en helt annen form for frihet.

Kanskje du ikke trenger mer innsikt

Kanskje du trenger å se det du ikke har klart å se selv.

Det er en forskjell.

For noen ganger står du midt i ditt eget mønster og prøver å forstå hvorfor du står der. Du analyserer. Reflekterer. Tenker. Leter. Men du ser fortsatt verden gjennom de samme brillene.

Derfor kan det være så verdifullt å få hjelp til å se det utenfra. Ikke fordi noen andre kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Men fordi det er vanskelig å oppdage et mønster du selv er en del av.

Og kanskje er det nettopp derfor du har jobbet så mye med deg selv, men likevel kjenner:

Hvorfor sitter dette fortsatt fast?

Det betyr ikke at du har mislyktes. Det betyr ikke at du har gjort for lite. Og det betyr absolutt ikke at det er noe galt med deg.

Kanskje du bare har lett etter svaret på riktig sted, men med feil verktøy.

Det er der Triggerfri begynner. Ikke med å lære deg å leve bedre med reaksjonene dine, men med å finne ut hva som skaper dem.

Og når det som holder reaksjonen i gang løsner, trenger du ikke lenger bruke energi på å kontrollere den.

Så neste gang du kjenner den kjente klumpen i magen, kan det være verdt å spørre: hva er det egentlig jeg reagerer på her, og hvor gammelt er det?

Da kan du bare være deg.

Sjekk ut Triggerfri