Kroppen husker traumer – selv når hodet har lagt dem bak seg

Du er på jobb. Alt er rolig.  Så hører du stemmen hans i gangen.

Eller du ser navnet hennes på telefonen. Og noe skjer i kroppen før du rekker å tenke. Du vet at det ikke er farlig. Du er voksen. Du kan håndtere dette.

Men kroppen har ikke skjønt det. Den er allerede et annet sted.

Dette er ikke irrasjonelt og heller ikke en svakhet.

Det er kroppen som husker og som gjør jobben sin.

Hva er et traume egentlig?

Før jeg går videre vil jeg si noe om ordet traume. Fordi jeg vet at mange stusser ved det.

Jeg har ikke opplevd noe traumatisk, tenker du kanskje. Ikke noe stort. Ikke noe dramatisk.

Når jeg bruker ordet traume, mener jeg ikke bare store, dramatiske hendelser. Jeg mener negative erfaringer kroppen har lært av gjennom gjentakelse over tid. 

Mange av disse bærer vi på uten å vite det.

Kroppen husker det hjernen har lagt fra seg

Vi tenker gjerne på minner som noe vi kan hente frem når vi vil. 

Men kroppen har sitt eget minne-arkiv. Og det fungerer litt annerledes enn vanlige minner.

En tone som ligner på noe gammelt. En lukt. En måte noen ser på deg. Og kroppen er allerede i gang selv om du ikke valgte det. Kroppen gjenkjenner noe. Den har vært her før. 

Traumeeksperten Bessel van der Kolk har viet hele sin karriere til nettopp dette: at traumer ikke lagres som en historie vi kan fortelle, men som beredskap i kroppen, uavhengig av hva hodet mener om saken.

Du kan ha bearbeidet noe fullstendig i tankene dine, men likevel kjenne at kroppen fortsatt er på vakt. Dette er fordi kroppen og hodet ikke har kommet til samme konklusjon.

Traume trenger ikke være stort for å sette seg

Et barn som vokste opp med at følelser ikke var velkomne, lærte å undertrykke dem. Kroppen lærte det som en stille, forsiktig tilpasning.

Et barn som måtte prestere for å få oppmerksomhet, lærte at verdi er betinget. Ikke fordi noen sa det. Men fordi kroppen opplevde det, gang på gang, og konkluderte.

Kanskje kjenner du deg igjen i det som voksen. At du fortsatt må gjøre, prestere eller hjelpe for å føle deg verdifull. At det å hvile – bare være – kjennes litt utrygt. At du ikke helt vet hvem du er når du ikke er nødvendig for noen.

Ingen av disse barna opplevde nødvendigvis noe dramatisk. Men kroppen deres lærte noe den fortsetter å handle etter – den dag i dag.

Dette handler ikke om mangel på viljestyrke. Kroppen fortsetter å gjør det den en gang lærte at den måtte gjøre uansett om du egentlig ønsker noe annet. 

Brannalarmen som ikke skiller mellom ekte fare og brent toast

Nervesystemet ditt er et arkiv og en vaktpost på samme tid. Det lagrer det som har vært farlig, eller bare ubehagelig nok til å merkes, og holder øye med om noe ligner.

Tenk på en brannalarm. Den skiller ikke mellom ekte brann og brent toast. Den reagerer på røyk. Det er jobben den er programmert til.

Nervesystemet fungerer på samme måte. Det skiller ikke mellom en tiger og en kritisk kommentar fra sjefen. Det reagerer fordi det kjenner igjen et signal og fordi det en gang lærte at dette signalet betyr noe.

For mange tusen år siden var denne automatiske beredskapen livsnødvendig. I dag kjører det samme systemet når du sitter i et møte, ved kjøkkenbordet eller i en samtale med svigermoren din. Kroppen husker traumer fra fortiden – og reagerer som om de fortsatt er her.

Når kroppen aldri helt får hvile

Mange som bærer på gamle reaksjonsmønstre kjenner en bestemt type tretthet. En tretthet som sitter dypt. Som ikke forsvinner med ferie eller hvile.

Det er fordi nervesystemet aldri helt slapper av. Gassen, den delen av nervesystemet som aktiveres ved fare, er nesten alltid litt på. Ikke på fullt. Ikke så mye at omgivelsene legger merke til det. Men nok til at kroppen aldri får den hvilen den trenger.

Nok til at du reagerer sterkere enn situasjonen tilsier. Nok til at du kjenner deg utslitt etter en helt vanlig dag.

Det er ikke noe galt med deg. Det er et nervesystem som har gått på overtid i altfor lang tid og som aldri har fått beskjed om at faren er over.

Det jeg har sett – og kjent på selv

Jeg har jobbet med dette lenge nok til å vite at de fleste som kommer til meg ikke tror de bærer på noe spesielt. De tror de bare er litt for følsomme. Litt for reaktive. Litt for mye.

Det er ikke sant. De bærer på noe kroppen aldri fikk hjelp til å slippe. Og når vi når inn dit, skjer det noe. Ikke alltid med en stor åpenbaring. Noen ganger bare en spenning i kroppen som letter. En tyngde som ikke er der lenger.

Det er nok. Det er faktisk mer enn nok.

Kroppen kan lære trygghet igjen

Det som gjør dette vanskelig, er også det som gjør det mulig å endre.

Kroppen lærte disse mønstrene gjennom erfaring. Gjennom det den opplevde, gang på gang, til det ble automatisk.

Det betyr at kroppen også kan lære noe nytt – på samme måte ved å oppleve noe annet.

Når vi jobber med kroppen direkte – med det ubevisste, med det nervesystemet faktisk bærer på – skjer noe annet enn i en vanlig coachingsamtale. Kroppen får en ny erfaring. En annen respons enn den den alltid har hatt. Og sakte, eller noen ganger overraskende fort, begynner noe å slippe.

Ikke fordi du bestemte deg for det. Men fordi kroppen endelig fikk kjenne noe annet enn det den alltid har kjent.

Det du bærer på trenger ikke følge deg resten av livet

Kroppen husker traumer, men kroppen kan også gi slipp. Den kan lære at det som en gang var farlig, ikke lenger er det. At den ikke trenger å være på vakt. At det er trygt å slappe av.

Det krever at vi nærmer oss det på kroppens premisser. Ikke med ord og forklaringer, men med det kroppen faktisk forstår. Det er det Triggerfri-metoden er bygget for.

Ikke for å grave i fortiden lenger enn nødvendig. Men for å nå inn dit kroppen holder fast i noe den ikke lenger trenger – og gi den sjansen til å slippe.

Kjenner du igjen den trettheten? Eller reaksjonene som kommer før du rekker å tenke?

Ta kontakt. Kanskje Triggerfri-metoden er akkurat hva du trenger.