Når uroen ikke gir mening – og du begynner å tvile på deg selv

Det finnes en form for uro som er vanskeligere å snakke om.
Ikke den som har en tydelig årsak.
Ikke den som kommer av stress, overbelastning eller en konkret hendelse.

Men den som bare dukker opp.
Uten forklaring.
Uten logikk.
Uten at du helt forstår hvorfor.

Den stille uroen.
Den som gjør at du føler deg litt “ute av deg selv”.
Den som får deg til å tvile på om du egentlig har kontroll.
Den som gjør at du kjenner deg mer sårbar enn du viser.

Hvis du kjenner igjen dette, er du ikke alene.

Uroen som ikke har ord

Noen typer uro lar seg ikke forklare med hodet.
Den setter seg i kroppen før du rekker å tenke.

Du kjenner det kanskje som:

– en uro som kommer i bølger
– en indre rastløshet uten mål
– en svak knute i magen
– et trykk i brystet
– en følelse av å være “på vakt” uten grunn
– en indre uro som gjør det vanskelig å hvile
– at du mister litt av kontakten med deg selv

Det er lett å tolke dette som svakhet.
Eller som et tegn på at du burde hatt mer kontroll eller oversikt.

Men uro av denne typen handler sjelden om at du er for svak.
Den handler ofte om at du har vært sterk for lenge – uten pauser.

Når du begynner å tvile på deg selv

Det mest utfordrende med denne typen uro er ikke selve følelsen.
Det er tankene den kan skape:

«Hvorfor klarer jeg ikke å roe meg?»
«Hvorfor føler jeg meg så rar?»
«Har jeg mistet retningen?»
«Hva skjer egentlig med meg?»

Det er i slike øyeblikk mange begynner å tvile på om de “håndterer livet” som de burde.

Men sannheten er enkel:
Du er i en overgang.
Kroppen din justerer.
Du slipper noe du har holdt på.
Du er i ferd med å komme tilbake til deg selv – men du er ikke helt der enda.

Det er ikke et tegn på tap av kontroll.
Det er et tegn på at systemet ditt prøver å lande.

Uroen peker ofte på det som trenger omsorg

Når uroen ikke har ord, betyr det som regel at:

– du har vært overbelastet
– du har ignorert egne behov for lenge
– du har tilpasset deg mer enn du tåler
– du har gått i høyt tempo over tid
– du har presset deg fordi du “måtte”
– du har stukket noe vekk for å komme gjennom hverdagen

Dette er ikke kritikk.
Dette er helt naturlig i perioder med mye ansvar, omsorg eller endring.

Uro er ikke en dom.
Det er en invitasjon.

Tre steg som hjelper når du ikke forstår egen uro

Dette er ikke oppskrifter.
Dette er måter å møte deg selv på.

1. Sett ord på kroppen, ikke følelsen

Du trenger ikke forstå uroen for å møte den.
Det holder å beskrive det du merker:
«Det strammer her.»
«Det trykker her.»
«Jeg kjenner varme.»
«Jeg kjenner uro i magen.»

Når du beskriver kroppen, faller noe av trykket.

2. Slutt å lete etter årsaken

Årsaken kommer når du er klar – ikke før.
Tankene skaper ofte mer kaos enn klarhet.
Ro kommer ikke av å forstå.
Ro kommer av å møte det som er der.

3. Slutt å presse deg inn i “jeg burde”

Når kapasiteten er lav, virker alt tyngre.
Det betyr ikke at du gjør for lite.
Det betyr at du har gjort mer enn du har kjent.

Uroen slipper som regel når du slutter å kjempe mot den.

Når du føler deg alene i dette

Det er lett å tro at “alle andre” har kontroll.
At det bare er du som kjenner uro uten grunn.
At du er den eneste som mister deg selv litt i overganger.

Men du er ikke alene.
Dette er mer vanlig enn du tror – spesielt for kvinner som har båret mye ansvar, tilpasset seg lenge eller vært i høyt gir over tid.

Uro betyr ikke at du er feil.
Uro betyr at du trenger noe annet enn det du har gitt deg selv den siste tiden.

Hvis du kjenner deg igjen

Hvis dette traff noe i deg, er det ikke tilfeldig.
Du er i en fase hvor kroppen prøver å få deg hjem igjen.

Hvis du vil lese mer om hvorfor uro ofte øker i slike perioder, finner du hovedartikkelen her:
Når uroen øker – og hva kroppen prøver å fortelle deg

Og hvis du kjenner at du trenger støtte for å forstå deg selv bedre, eller for å finne ro og kapasitet igjen, er du velkommen til å ta kontakt.

Noen ganger handler det ikke om hva du gjør –
men om hvordan du møter deg selv når du ikke har alle svarene.