Når kroppen husker det du har glemt

Det var en sommerkveld hos gode venner.
Det var latter. Gode historier.

Så kom spørsmålet:
Hvordan var det når du gikk på barneskolen.
Hadde du noen sånne i klassen din?

Det kom … ingenting.
Ikke ett navn. Ikke ett ansikt.
Bare et tomrom. En uro i kroppen som jeg ikke forstod.

Jeg svarte noe vagt. Lo det bort.
Men kroppen hadde allerede gitt meg viktige signaler:
Den husket noe jeg hadde fortrengt.
Noe jeg trengte å hente frem – for å kunne gi slipp,
og gå videre.

Kanskje har du kjent det samme?
At kroppen reagerer – uten at du helt forstår hvorfor.
En uro. En spenning. En følelse av å ikke være helt trygg.

Ofte handler det ikke om «traumer» i klassisk forstand.

Noen ganger er det fraværet som setter spor.
Fraværet av trygghet. Fraværet av å bli møtt som den du egentlig er.

Når det ikke er trygt å være den vi egentlig er, lærer vi å smile.
Være flinke. Klare oss selv.
Bite tennene sammen – og holde ut.

Kanskje kjenner du deg igjen:
Du er god på å gi, men har vanskelig for å ta imot.
Du sier «det går fint», selv når det ikke gjør det.
Du holder alt sammen – for alle andre – mens du lengter etter å bli holdt selv.

Men det går an å velge noe annet.

Å lytte innover. Lytte til kroppen.
Å møte deg selv med mildhet og respekt – i stedet for krav.

Det skjer ikke over natta.
Men det begynner med én ting:
Å lytte mer til deg selv og ta dine behov på alvor.

Ikke for å grave i det vonde –
men for å hente frem det som alltid har vært ditt.

Du trenger ikke være flink, sterk eller perfekt for å være verdifull.
Du trenger bare være ekte. Hel. Deg.

Hvis du lengter etter å forstå deg selv dypere, finne ro i kroppen –
eller få klarhet i hva som er din vei, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Kanskje en kombinasjon av sparring, coaching og terapi er hva du trenger for å komme deg videre?